Våknet til blå himmel og sol.
Da jeg åpne øynene var det dette jeg så i glipa i vinduet;
Det er ikke ille å våkne på denne måten etter en dag med mye fukt langs veien i går.
Dette var utsikten mens jeg spiste frokost, blå himmel og sol fortsatt, men en litt kald vind gjorde at jeg spiste innendørs.
Da jeg hadde ryddet og pakket og skulle ta et utebildet, kom det en sky og skygget området.
Så startet dagens etappe mot vest og sør.
Stoppet litt lenger syd i dalen hvor det er laget et turistsenter for Rondane og her ser vi den østligste delen av fjellområdet.
Litt lenger syd i dalen har vegvesenet laget denne spesielle utsiktspunktet, Solbergplassen, der betongkonstruksjonen bukter seg mellom furutrærne frem til plattformen med super utsikt mot Rondanefjellene.
Helt i sydenden, ved Atnabrua, fant jeg et Vannbruksmuseum med sag og høvleri drevet av vannkraft. Dessverre stengt i dag, muligens en sammenheng med alle flaggstengene med flagget halvt oppe....
Så etter litt fotografering, fortsatte jeg mot Enden og tok av opp mot Venabygdsfjellet. Vel oppe fra den bratte lia, 12%, går veien i buer bortover fjellet.
En liten fotostopp på det høyeste området langs veien. bildet er tatt i retning av Hjerkinn som ligger bak midten av bildet.
Så gikk ferden nedover til Gubrandsdalen og E6. Kom ut ved Frya og kjørte så nordover til Vinstra. Her var det behov for litt bunkring av drikke og mat.
Så gikk ferden vestover og opp mot Valdres flya. Kjørte FV255. Denne er under utbedring og er stengt på en strekning høy oppe i dalen, men mindre biler kunne kjøre en lokal omvei. Denne var jo nesten en attraksjon i seg selv. Dette bildet er tatt like før jeg kom inn på FV255 igjen, med Vinstra nederst i dalføret.
Målet med denne etappen er å kjøre en vei jeg fant for lenge siden, men ikke har funnet anledning til å kjøre den; Jotunheimsvegen. Dette er en fem mil lang grusvei som går fra Skåbu omtrent og over til Valdresflya FV51.
Veien er en bomvei med kun kortbetaling kr.100. Veien har god standard og er godt vedlikeholdt. Men som fjellveier flest følger den terrrenget og er svingete. Det gikk stort sett greit å møte andre biler
Jeg møtte også mange andre som benytter veien og som ikke alltid har det travelt med å gi fri vei for oss bilister.
Et stykke inn på veien dukket det opp en plass og skilt om falkfangeranlegg. Dette måtte utforskes. Selve anlegget ligger selvfølgelig ikke langs veien, så det ble å gå en tur oppover i fjellet på en god sti.
Det er en anlegg som ble benyttet på 1600 og 1700 tallet og som ble rekonstruert i 1992. Det er visst det eneste av sitt slag i Europa.
Det betår av en gammeliknende bygning der jegerne gjemte seg. Og rundt var det rigget til med stolper og diverse remedier for bruk i jakten. Nå var det kun et par stolper som var satt opp, resten var redegjort for på et par plansjer på plassen.
Etterpå var det bare å gå tilbake til bilen.
Her et bildet som viser litt av veien videre mot vest
Fant dette skiltet og forstod fort at det ikke hadde noe med Norwegian eller liknende....
Da jeg hadde igjen drøyt tyve kilometer av grusveien, kunne jeg seg hva som var i vente; Regnvær på vei inn i området.
Det er flere enn oss bilister og kuer som bruker veien; en tamreinsflokk så heller ikke noe grunn til å forlate veien før jeg hadde fulgt etter dem en liten kilometer.
Det fristet ikke med stekte pølser eller å rigge seg til å lage mat i regnværet og klokka ble mye; det ble grillet laks på et gjestgiveri i Fagernes. Det smakte godt!
Så fortsatte veien videre mot Gol og over neste fjell og jakten på en egnet plass å overnatte. Men fant ingen egnet plass og fortsatte sydover på RV7 til jeg kunne ta av til Eggedal og før jeg kom opp på fjellet, fant jeg et lite grustak som egnet seg for en natt.
I morgen blir det siste etappe; hjem.
