Tromøya: Turen hjem.

Søndag morgen var MegaEventet slutt og det var tid for hjemreise. En enkel frokost ble fortært og så ble det oppbrudd.  Planen var en serie cacher vi hadde fått tips om, utenfor Tvedestrand. Vi kom sent avsted og etter å ha passert to søndagsåpne butikker, kom det fra codriver; vi må kjøpe noe middag, vi har ikke noe. Men å finne en ny søndagsåpen butikk var plutselig vanskelig, med mindre vi kjørte tilbake til Arendal. Det var ikke aktuelt, så planen med den lange serien med cacher ble strøket og det ble mer tilfeldige cacher på veien videre.

Det ble ikke tatt bilder, så det er ikke mye å vise til i dag, kun  fra ettermiddagen.

Da vi kom til Fiane, fant vi en kort serie oppe på en ås. og kjørte dit og parkerte. Runden var ikke lang, men vi gjorde den litt lenger samt at det var noen høydemetre både her og der, så svetten ble tydelig....  Ett par timer senere var vi tilbake til bilen og kjørte over åsen til Brokelandsheia og her fikk vi kjøpt oss ferdig middag, Fish-and-chips ble det i dag.

Etter å ha fylt magene, fant vi ut at det finnes fire cacher her, så det ble lokalisert og logget. To av cachene lå i åsen bak Brokelandsheia, så det ble en kjapp skogstur til...

Deretter kjørte vi mot Gjerstad for å ta en grusvei over mot Drangedal der vi hadde sett oss ut en plass vi har benyttet før og så frem til en rolig kveld i kveldsola.
Men ble møtt av dette skiltet som har kommet opp det siste året.

Da ble vi litt i villrede og kjørte litt rundt og plutselig så vi en lysning som kunne benyttes. Ikke kveldsol, men vi måtte jo finne oss en plass kjapt.

Vi kom på plass og kunne sitte ute en times tid før vi måtte trekke inn.

Det var tid for blogging før vi tørner inn litt tidlig. I morgen er det siste etappe hjem uten å kjøre E18.

Etter å ha lagt seg tidlig på kvelden, sov vi likevel lenge på mandag morgen. Solen skinner fra nærmest skyfri himmel og snart er det tid for frokost.

Plassen ser bedre ut i fullt solskinn.

Etter å ha sjekket noen cacher ved Neslandsvatn, kjørte vi til 38 og sydover til sørenden av Tokke, en plass som er skult fra hovedveien og som heter Kurdøla gård. Takket være en cache fant vi denne perlen og historien om området.

Denne jernbanebrua er en del av historien om Kurdøla gård. Takke være denne ble hovedbygningen flyttet nesten hundre meter i ett stykke rundt 1920. Broen er et flott byggverk.

Det ble mange stopp oppover langs 38. Kari var både høyt og lavt på jakt etter  bokser.

Tokke er et stort vann og vannmagasin i Telemark. Her er vi ved et gammel tettsted som heter Merkebekk. Her var det sagbruk, treull fabrikk og møbelfabrikk, samt en jernbanestasjon og diverse tjenester for å holde samfunnet i gang. Mer enn hundre personer hadde arbeid her, men i dag er det kun noen få som bor her. Jernbane-bufferen er et minne om svunnet tid.

Spor etter jernbanen er det ikke vanskelig å finne i området. Her ved Herdøla er underlaget fortsatt på plass, men sviller og skinner er helt borte.

Solvang forsamlingslokale ligger flott på en høyde i Vefall og er over hundre år gammelt og fortsatt i bruk.

Det er mange bygninger og steder med historie langs denne veien.

Da vi kom opp til 356, ble det kun kjøring resten av veien hjemover. Vi var sultne og fant en rasteplass på fylkesgrensa, Maritsplass, og her fikk vi oss litt mat.

Vi fortsatte veien mot Skien og kjørte gjennom byen og fortsatte mot Siljan og Svarstad. Da vi kom til Svarstad, var det tid for mer mat og vi kjøpte oss en pizza hos Huldra, kan anbefales.

Etterpå var vi på en kort visitt hos sønnen oppe i lia, før vi fortsatte siste etappen hjem.

Vi har hatt en fin tur og sett og opplevd mye og slik skal det være.

Tromøya - Hove, Et MegaEvent

Så er vi på tur igjen, sydover denne gangen. Startet fredag formiddag, men innser i etterkant at vi burde ha kommet i vei tidlig på morgenen; Breviksområdet er tragisk med køer i alle retninger.

Vi var innom og fyllte  på forsyningene og fortsatte ut til Hove Leirsted som ble helgens base for aktiviteter.
Vel fremme på campen, fikk vi etablert oss og det var tid for velkomst på stranden og grilling.
Kjempefint terreng og vi tok frem sykler og fikk med oss mat, stoler og bord og syklet den ene kilometeren bort til stranda.

Grillene var varme, veldig varme, og vi fikk grillet maten vår og spist.
Der ble det etterhvert mye folk. Fikk vite at de regnet med omtrent 160 cachere, ikke alle hadde kommet, men det var folksomt. Det ble holdt velkomsttale fra fjellet på norsk og engelsk.

Dette panoramabildet viser de som var på velkomsteventet på stranda.

Det var flotte omgivelser og kjempefint vær.

Etterpå syklet vi tilbake og tok bena fatt på en cacherunde.

Først ned for å se på en earthcache, en larvikitt steinblokk som har kommet fra Larvik med isbreen for noen år siden.

Det finnes også en del fantastiske naturskapte skulpturer langs stien vi gikk og dette er en av dem.

Fra sydspissen kan man se utover mot havet og se to fyrtårn samtidig.

Etter noen timer var vi tilbake i campen og det var tid for å tørne inn og lade opp for morgendagen.

Vi ligger midt på campen, men mange av vestfoldingene bor andre steder.

Ny dag, Megaevent dagen startet med sol og slik ble det hele dagen.  Det er godt å våkne med sol inn gjennom takluka.

Vi var tilkoplet strøm, det var inkludert i prisen og kabelen vår var koplet til den elektriske stolen.

Det ble en rolig frokost med egg og bacon  og en rolig tilværelse frem til treffet åpnes klokken tolv.

Siden det kalles for Viking treff, er det naturlig med ting fra den tiden, som relieff et vikingskip. Det var cacher knyttet til dette skipet.

Utstyrpusherene var der, her GeoSport, og de hadde nok en bra omsetning siden det var nesten konstant kø i kassa.

Maskoten Signal var der og lot seg villig fotografere med de som ville. Dessuten var den jo en TB....

Du vet at du er på et geocaching-event når veiviseren ikke er en pil, men en posisjon....

Alle deltagere ble oppfordret til å sette en pin på Europa-kartet for å markere hvor de kommer fra og det var spennende å se hvor mange og hvor de utenlandske cacherene kom fra. Den nordligste kom fra Svalbard. Den sørligste kom fra Polen. Den sydligste kom fra Spania og den vestligste fra Storbritania. Mener det var tolv land representert.

Det var selvfølgelig en normal loggbok, men også helt spesiell loggbok ac det store slaget i form av et skjold der alle skrev sine nick med tusj.

Treffet foregikk i Norget yngste naturreservat, Raet Landskapsvernområde. Eventet holdt til midt på bildet.

Treffet ble offisielt avsluttet på kvelden ved åttetiden og da var det tid for mat. Det blir jo ofte grilling. Og vi orket ikke slepe bord og stoler ned til fellesområder og fyrte opp gassgrillen.

Hove Leir er et stort område og samtidig med oss, var det mc treff borte det vestre området. Om det merket vi lite til.

Så var det kveld for oss og i morgen er det en ny dag med nye opplevelser. Men det blir et nytt kapittel....

Årets første tur, Verdens Ende.

Året første tur gikk til Verdens Ende helgen 27-29.april. Dette var en felles tur i regi av Facebook gruppa "Tur på hjul".
Vi kjørte utover etter jobb på fredagen og møtte de første deltakerne som hadde kommet. Vi rigget oss til så godt vi kunne. Dette var åpningsdagen for campingplassen og servicen var laber. Etter et par timer fikk vi strøm i strømstolpene. Betaling måtte vente til lørdag fordi da var rette vedkommende innom. Men vi er jo vant til å klare oss selv....

Utover kvelden kom det flere og vi hadde det hyggelig, selv om det var litt kaldt  Ekvipasjene var forskjellige, men med en overvekt av Geländewagen.

På lørdag hadde vi avtalt omvisning på Torås fort. Dette er en flott anlegg som en gjeng entusiaster fikser opp og gjør tilgjengelig for almenheten. Primus motor for gjengen John Toresen var en kunnskapsrik person og påvirket vår iver etter å få vite mer.
Her står vi på plassen foranbefalsmessa og har Kanon 2 øverst til venstre i bakgrunnen.

Oppe på fjellet bak Kanon 2 finnes denne installasjonen; en replika av en klaffetelegraf som på sin tid var et fantastisk fremskritt innen meldingsoverføring.

Oppe ved Kanon 2 kan vi se over til Kanon 1 på vestsiden.

Kanon 2 peker ut mot havet og ville nok med kamonett være vanskelig å oppdage av innkommende fiendtlige skip.

Her ved Kanon 2 fortalte John inngående om kanonene og rutinene rundt disse.

Over Kanon 2 sitt kanonløp kan vi skimte Færder fyr, 8,2km utover, kanonene kan skyte dobbelt så langt.

Etter en omvisning som tok 3 timer, drog vi tilbake til campen og spiste. Det var fortsatt tidlig på dagen og en tur ut på Verdens Ende området er vel nærmest obligatorisk. Utsikten fra terrassen foran restauranten er flott med vippefyret til høyre.

Utenfor restauranten står historien på en plate, artig lesning. Mitt første minne fra stedet er fra siste del av sekstitallet, Da var den gamle kulestensbygningen der og det var akvarium på nedsiden.

Lørdagskvelden satt vi igjen ute og grillet og pratet om løst og fast. Det var litt kaldt, så alt av varme klær og plett av alle slag var populært.

Etterhvert fikk vi fyret opp en bålpanne og vi holdt en stund til.

Søndag kom med flott vær. Det var ikke noe program og alle de andre deltagerne drog hjemover.
Men vi er på tur også hele søndagen og drar på nytt opp Torås fort for å se mer av området, og finne de cachene som ligger rundt i området.

Første stopp var Kanon 1. Denne er en kurositet. Kanonen eies av Tjøme kommune, eller Færder kommune som det heter nå er sammenslutningen. Og vedlikeholdet er på kommunalt nivå...
Her er utsikten opp mot Kanon 2 og klaffetelegrafen.

Det finnes også en Kanon 3. Den ligger sørøst for Kanon 2. På bildet Kanon 3 foran med Kanon 2 til i bakgrunnen og Observasjonsposten til høyre. Observasjonsposten er faktisk et kunstig oppbygget fjell for å få tilstrekkelig høyde.

Ved innkjørselen til området må man passere den gamle vaktposten som hadde et skilderhus i stål.

Så gikk dagen mot slutten og også vi startet på veien hjemover. Vi stoppet på veien og spiste middag og var hjemme tidlig til å være oss.

Snart er det tid for neste tur, om fjorten dager.

En mai-tur i Østfold, del 2

Lørdag våknet vi til bra turvær. Det ble frokost ute i det fine været, før vi pakket sammen og forlot denne fine plassen.

Det er dit vi skal, Fridtjof Nansen Hotell. Stedet er ikke noe hotell i vanlig forstand, men en plass inne i skogen hvor det var ly for været når man er på tur. Det lagt opp en cacherute langs stien, en powertrail, med 52 cacher. I tillegg er det noen andre cacher på veien også. Det ble å ta på gode støvler og ta med mat og drikke samt pågangsmot.

Det ble tatt ingen bilder på vei til hotellet som vi kom til etter tyve cacher. Men først tok vi en tur nedom Fridtjof Nansen Outhouse. Det finnes ikke noe slik bygning der, men en perle av en plass å kose seg på. Så vi tok lunchen her.

Vi var veldig fornøyd med turen så langt, selv om det hadde gått fire timer.

Etter mat og drikke, gikk vi opp til hotellet og tok noen bilder. Dette stedet fikk navnet sitt rundt 1906 og det synes....

Innkvarteringen er av det helt enkle slaget. Her kan man sove inntil fjellet og fyre bål og lage mat skjermet fra elementene.

Etter å ha studert traseen for resten av cachene og fant ut at de lå langs en vei som gikk halvveis tilbake til bilen, bestemte vi oss for å ta hele runden. Det ble mange slike beholdere å fine på turen.

Det ble en strevsom tur på rundt 17 km å gå og vi logget 55 cacher. Vi gikk og gikk, og på slutten gikk vi på automat og så frem til å ankomme bilen og kunne slappe av. Da hadde vi vært borte i over ti timer. Det var begynt å mørkne og vi kjørte avsted for å finne et sted å campe, men det tok litt tid før vi fant en plass. Da var det blitt sent og vi gikk for enklere en enklere løsning med mat.
Det var godt å få lagt seg.

Søndag morgen lå vi litt lengre enn vanlig. Etter en god frokost, var spørsmålet; hva gjør vi i dag? Vi var nå nærmere Ørje og vi fant ut at Båstnes i Sverige ikke var langt unna. Der finnes en bilopphuggingsplass av stor historisk betydning. Den stammer fra femtitallet og noen tiår fremover. Og var viktig for norske bileiere i Norge som slet med å få tak i deler til bilene sine.

Men på veien passerte vi riksgrensen og det ble et stopp der.

Og en tur bort til nærmeste riksrøys. 

Grensegaten er tydelig.

Så fortsatte vi inn i Sverige og kjørte til Båstnes. En av de første bilene vi så, var samme type som den mine foreldre hadde og som er den første jeg kan huske som fireåring. Ford Anglia.

Denne Austinen har stått der lenge og tilslutt har fronten bukket under for elementene.

Amerikanske flak er et begrep vi kjenner, men dette flaket er vel mer flak enn vanlig...

Denne fjæren har stått der en god stund nå.

Tilslutt orket ikke denne PV'en å holde på skjermene sine lenger og de løsnet og stilte seg litt på skakke.

Drivers house eller drivhus?

Og dette er ikke engang halvparten av bilene som står der ute!

Så gikk turen mot slutten og etter et kort stopp i Tøckfors for å spise, vendte vi nesen hjemover langs E6. Turen gikk under Oslofjorden og det ble et kort fjordcruise  før siste etappen hjem.

Vi har hatt en fin tur og er snart klar for neste tur om ikke mange dagene....