SlettaRotOgMek: Ytre Sula til Leknessundet på Sula.

Dato: 23/7-20.

Vi våknet til en solrik morgen ved Sperreneseidet. Det har vi ikke vært bortskjemt med på denne turen.

Da ble det selvfølgelig frokost ute på pukken. Egg og bacon stod på menyen og det lager vi kun ute.

Vi sendte opp dronen for noen oversiktsbilder.

Fiskeoppdrettsanlegget i bakgrunnen bråker mer enn man tror. Og med en lett nordlig bris, hørte vi lyden av foringsanlegget helt greit.

Dette er den nordligste delen av Ytre Sula som er tilgjengelig med bil.

Etter frokost og fotografering, pakket vi sammen og kjørte sydover.

Et kort fotostopp i Hjønnevåg, en godt skjermet havn.

Vi fortsatte sydover og så østover til Nåra. Her parkerte vi bilen og gikk litt rundt og kikket. Og her var det faktisk en fungerende butikk!

Vi gikk forbi et sted hvor de i tillegg til fiskeutstyr, også hadde en innhegning med gjeiter og gjess. De så ut til å fungere godt sammen.

Det lå et fiskefartøy der og det var noe feriefolk rundt om. Nærbutikken hadde tankanlegg og det kom både biler og båter innom for å fylle.

En ting man legger merke til her ute, er fjellets utseende. Det er et konglomerat med mye sand og større småstein. Det er mange slags steinsorter mikset sammen med sand og grus. Resultatet er en vanvittig ru overflate og man kan gå rett opp ganske bratte skrenter uten å gli.

Veiene er smale nesten over alt, tre meter bredde? Og det er mange møteplasser langsveien. Mange steder er veien sprengt inn i større og mindre fjellpartier og det kan være svært uoversiktlig å

kjøre. Hastigheten ble lav. Femti ble nærmest råkjøring. Og det er få rette strekninger av noe lengde.

Det er et karrig område på Ytra Sula. Det er nokså nakent.

Øya har ikke noe store høyder, men er småkupert. å ta seg frem til fots er krevende med mye steinblokker og hull.

Vi kjørte over til vestsiden og kom til Husøy kirke med skole og noen få hus rundt om.

Ved mange av kirkene vi har vært innom, står det slike minnesteiner over falne i krigen.

Vi fortsatte utover og veien ender ved Kolgrov. Her har butikken bli lagt ned.

Det er ikke alltid så lett å finne en parkeringsplass, men stort sett får vi det til.

Det ble noen bilder fra Kolgrov.

Vi snudde nå rundt og kjørte tilbake mot fergen. Men det dukker opp motiver hele tiden. Et fasinerende landskap.

Da vi kom til fergeleiet, stod det en lastebil der og det var nesten en time til neste fergeavgang. Sjåføren var en hyggelig kar og vi satt og pratet om løst og fast. Tiden gikk fort og snart var vi ombord i fergen.

På veien innover Sula finnes øyas eneste cacher og den ene måtte vi oppsøke; en ruggestein. Det er en stor steinblokk som ligger i balanse på fjellet under. Men den kan rugges på for hånd, til tross for vekten på rundt ti tonn. Men den ligger oppe på fjellet. Så vi pakket en sekk med drikke og ruslet i vei opp de 200 høydemeterene. En pust midt i bakken måtte vi ha.

Utsikten fra toppen var jo verdt turen alene, her i sørøstlig retning.

Stien gikk over toppen og litt ned på andre siden.

Og utsikten er fin på denne siden også.

Etterhvert fant vi steinen, det var ikke noen småstein akkurat.

Og den lot seg rugge noen centimeter, artig!

Så var det tid for turen tilbake, det tok en time opp og tok også en time ned igjen.

Det ble tatt noen bilder på veien tilbake.

Så var vi nede ved bilen igjen og kunne fornøyde sette oss inn, drikke litt kaldt drikke for så å kjøre videre.

Vi stoppet i kommunesenteret Hardbakke. Etter å ha kjøpt litt mat, var det tid for en vel fortjent is!

Vi så oss litt om i Hardbakke. Denne kirken hadde noe så uvanlig som en pipe og det er jo verdt et bilde.

Vi fortsatte turen østover på øya Sula og tok av den veien som leder til det nordligste punktet på øya; Leknessundet.

En idyllisk plass.

Vi så etter et sted å stå for natten og hadde sett noen alternativer på veien, men denne lille plassen med rastebenk fant vi ut var perfekt. Det er jo ikke mye trafikk her ute så avstanden til veien var ikke noe problem. Og kveldsol til halv elleve på kvelden.